Han tenker på meg.

Tenker du på meg, ja så blir jeg normalt uforbeholdent glad og takknemlig. Det er fordi jeg tror du tenker noe godt og konstruktivt om meg. Hvis ikke du tenker det, så trenger jeg ikke vite hva og at du tenker på meg.
Her om dagen satt jeg med en god kollega i kantinen og spiste lunsj.
Kantinen på Fretex.
Der jobber vi med miljø, mennesker og gjenbruk.
Det er dog ikke mennesker eller brukt mat vi spiser der. Der i mot er det god mat vi får kjøpt der.
Men, man kan også kjøpe salat.
Men der satt vi, kollegaen og jeg, da han plutselig sier:
Jeg tenker ofte på deg når jeg spiser.
Jeg blev glad, nesten litt rørt. Kollegaen er en omtenksom og hyggelig mann der ser folk der de er i livet sitt.
Men etter et par sekunder, begynte jeg å bli bekymret og merket jeg bevegede meg mot surhet.
For plutselig slo det meg at den kjære kollegaen har gått en del ned i vekt i løpet av den siste tid.
Var jeg nå den person folk tenkte på for å miste appetitten så de kunne gå ned i vekt!
Okay, jeg skal innrømme at når jeg står der foran speilet om morgenen kun iført ingenting, så kan jeg også godt miste appetitten ved det jeg ser.
Men jeg trodde jeg lykkes noenlunde med at dekke det til med nystrøkne skjorter, bukser, strømper og sko.
Jeg måtte derfor spørre inn til hva det var der gjorde at han tenkte på meg.
Det viste seg så at det var positiv og ikke vemmelse.
Vi hadde tidligere hatt lunsj sammen hvor vi hadde snakket om det å gi seg god tid når man satt ved bordet. Især når man sidder til matbords med andre.
Det handler om å legge ned bestikket når man spiser.
Legge bestikket ned for hver munnfull man har tatt.
Gi seg tid.
Gi seg tid til å nyte maten.
Gi hjernen tid til å registrere at magen er mett.
Det var det jeg hadde sagt til kollegaen ved en tidligere lunsj.
Det var det han tenkte på, og dermed tenkte på meg.
Det var det som hadde vært med til at han gikk litt ned i vekt.
Det var det som gjorde konen hans glad, for hun er slow-spiser, og nå bruker de samme tid på å spise en porsjon.
LEGG BESTIKKET NED