Morgenkaffe

Tidlig morgen. Vekkeklokken ringer. Klokken viser 06.00 Føler meg mer død enn levende. Dreier hodet mot venstre. Der ligger hun. Kona. Hun ser heller ikke akkurat morgenfrisk ut. Det er desember og mørkt. Regnen slår på ruten. Tror ikke jeg overlever å stå opp. Kaffe. Må ha kaffe. Denne livgivende svarte veske som, alt etter styrke, kan sparke liv i en død hest. Må prøve å mobilisere musklene i kroppen så der kommer bevegelse i den. Kommer meg opp på benene og tusler stiv i alle led opp trappen. Opp til kjøkkenet. Kjøkkenet. Det rommet i huset der sørger for at vi overlever. Famler etter lysbryteren på veggen og slår på lyset der blender meg så jeg holder på å gå i bakken. Der står boksen som inneholder det jeg trenger så sårt for å komme i gang med dagen. Kaffeboksen. En gammel blå metalboks fra 70tallet. Åpner den. Aahhhh, for en herlig duft der sprer seg opp gjennom barten, som henger igjen etter Movember, og opp i neseborene. Ikke engang duften av en rosehage, eller en velduftende kvinne kan måle seg med den duft. Den enste duft der kan måle seg med kaffe, er duften av nygrillede pølser. Men det er ikke pølser jeg trenger nå. Det er kaffe jeg trenger. Setter meg i sofaen og venter de 6 minutter det tar en Moccamaster å brygge en kanne kaffe. Duften av velvære og kaffe spre seg i huset. Kan ikke vente. Må ha en kopp før det siste vannet har løpet igjennom trakten. Får kaffe ut over hendene, av av. Første munnfull tar jeg fra koppen på vei tilbake i sofaen. I det jeg setter meg merker jeg det. Merker kaffen sprer seg ut i kroppen og gir en dejlig følelse av å bli vekket til live. Musklene i kroppen vekkes til live en etter en. Til live til en ny dag. Det blir en god dag. Godmorgen!