Ja det er jo en sød lille børnesang.
Men matglad som man jo er bytter jeg ull ut med kjøtt. Det er ungerne mine på 2,5 og 7 år ikke helt tilfreds med.
Og når 7åringen i dag hørte at middagen var langtidsgrillet lammelår, ja da skulle hun i hvert fall ikke ha noe å spise. For det går ikke an å spise de små døde vesner. Så vi måtte i fryseboksen og se etter en pizza til henne. For som far så datter. Hvis ikke vi får mat blir vi sure som en sursild, og vi gidder ikke ødelegge en søndag middag med en et lille menneske med nedadgående munnviker. For det er da noe der kan ødelegge stemningen i en kjernefamilie.
Men vi andre spiste med velbehag det dejlige lammelår der var gjennomstukket med mange fed hvitløk og godt krydret med timian og havsalt var blevet så mør etter 3,5 time på grillen, at vi kunne spise det uten tenner.
Ikke fordi at vi ikke har tenner. For det har vi alle, og vi bruker dem flittig.
Især kona. Hun bruker dem flittig. Det skal ikke se sånn ut. Men det gjør hun. Når det gjelder en del matvare, og især Lammekjøtt, så lider hun av falsk beskjedenhet. Du vet typen som starter med å lete etter det minste stykke kjøtt på serveringsfatet. Men så lenger ut i middagen forsyner seg igjen og igjen og igjen med et litt sånn blikk hvor hun prøver å tenke seg usynlig så vi andre ikke ser at hun glefser lammekjøtt i seg som var hun en sulten ræv i en hønsegård.
Men hellere en glefsende kone enn en kone der bare pirker til maten man ha laget. Eller en kone der synes at spire servert på en bunn av hakket rødbete er mat og middag. Jo da, spire og rødbete er mat det. Men ikke som et grunnleggende måltid.
Lammekjøttet fyller jo hyllene i butikkene nå hvor bøndene har hentet sau og lam hjem fra fjellet. Så nå skal vi glefse masse Lammekjøtt i oss. Vi skal kose om lammet så det blir deilig mørt. Langtidsgrillet på levende ild. Simret timesvis i jerngryte. Eller i hakket form som gode saftige lammeburgere.
Bæh Bæh lille Lam er godt...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar